HISTOIRES DE SALUKI
Extrait de l'encyclopédie du rock norvégien :
Groupe de rock progressif originaire d'Oslo qui a existé pendant une courte période dans la seconde moitié des années 70. Le line-up était Freddy Dahl (chant, guitare), Peter Berg Nilsen (chant, saxophone), Kjell Rønningen (claviers ; Ruphus ), Sverre Beyer (basse) et Bjørn Jenssen (batterie).
L'unique album du groupe fut enregistré en octobre 1976 et sorti avec une pochette qui ne laissait aucun doute quant à son caractère progressif. De la peinture sur la pochette à l'étiquette colorée, en passant par la musique des sillons, tout témoignait de la volonté de Saluki de s'imposer parmi les leaders du rock progressif du pays.
L'album contenait également une nouvelle version de « Take The Road Across The Bridge », que Dahl avait enregistrée avec Junipher Greene cinq ans plus tôt. Sylvi Lillegaard (de Ruphus) et Radka Toneff participaient aux chœurs sur ce morceau. Malheureusement, Saluki n'a jamais pu révéler tout son potentiel. En 1977, le groupe s'est dissous. Rønningen, Jenssen et Dahl ont rejoint Ruphus.
31/10/18
La première critique est arrivée ! ⭐️⭐️⭐️⭐️,1
Pas d'ouverture faible !!
Restez connectés ! Ça va être passionnant ! 🍾🥂🥂🥂👏🏻🎶🎶🎶
Un excellent article dans « It's Psychedlic Baby Magazine »
https://www.psychedelicbabymag.com/2019/04/saluki-interview.html
SALUKIS SLIPPFEST: HELT «AMAZING» PÅ RØVERSTADEN
Per-Helge Berg11. november 2018Anmeldelser, Konsert
Det ligger et historisk sus over lokalene til Røverstaden, som dog nok er ganske forskjellig i dag fra når det var legendariske Club 7 som lå der. En hundrelapp for en halvliter gjør at jeg nok ikke kommer ditt så ofte for å drikke øl, men på scenen kokte det på slippfesten til Saluki!
Anledningen var en 40 år forsinket slippfest – på en måte – og aftenens hovedattraksjon var da selvsagt Saluki. Dette legendariske bandet (selv om de bare fikk gitt ut ett album i 1977 så fortjener de merkelappen «legendarisk») har jo endelig fått utgitt den påtenkte oppfølgeren fra 1978 – det vil si, de har spilt inn flesteparten av de påtenkte låtene til oppfølgeren på nytt. Det kunne vært morsomt å hørt originaltapen fra 1978 også – jeg tror den finnes – for å sammenligne, men det er en helt annen sak.
I fjor hadde jeg den sjokkartede glede å overvære Det Skandaløse Orkester på Haugaland prog- og rockfestival. Stor var derfor gleden da jeg etter noen uker så at Saluki hadde fått disse med seg som forband. Det var ene og alene grunnen til at jeg valgte å innfinne meg tidlig, for sikkerhets skyld.
Jeg tror kanskje noen i publikum (det var faktisk ganske mange der) nok ikke hadde hørt disse før, eller sett dem, i alle fall hvis jeg skal dømme etter reaksjonene rundt meg.
Disse mildt sagt gale bergenserne er nemlig en opplevelse på scenen! Det absurde sceneshowet er en opplevelse i seg selv, med tekster som til tider er helt utrolige og en musikk som er mer zappaiansk (er ikke sikker på at det er et ord, men finner ikke noe mer dekkende…) enn Zappa selv til tider. At Zappa er en av hovedinspirasjonskildene (jeg mistenker opptil flere mødre av disse musikantene til å ha møtt Zappa på meget nært hold minst en gang under hans Norgesturer…) er som sagt ikke til å komme unna…
Men samtidig, med sine norske tekster og sine ablegøyer på scenen, så er dette likevel en herlige smørje av stilarter og taktskifter som de nesten må være helt alene om, i alle fall her i landet!
Midt i kaoset på scenen glemmer man kanskje at dette bandet også er meget dyktige musikere. Det ville ikke fungert så bra hvis ikke alt hadde vært nøye «taima og tilrettelagt» for å bruke et kjent sitat….
Dette er et band som nærmest er umulig å beskrive, de må så absolutt oppleves og konserten deres på Røverstaden var et absolutt høydepunkt! Fantastisk bra levert! Hvis ikke de solgte bøtter og spann av t-skjorter, CDer og LP-plater etterpå så tviler jeg sterkt på hjernekapasiteten og musikkinteressen hos de frammøtte.
Det var godt med en liten pustepause, ikke minst for lattermusklene, før hovedattraksjonen kom på scenen, bestående av et nesten identisk Saluki som ga ut sin debutskive for 41 år siden. Denne gangen var det album nummer to – Amazing Games – som skulle feires, fortjent, og FOR en feiring det skulle bli.
Vi fikk vel nesten servert samtlige låter på de to skivene, pluss en smakebit som ikke finnes på skive – ennå.
At dette er dyktige musikere er det ingen tvil om, og det er morsomt å se at disse veteranene i tillegg viste en sann spilleglede og så ut til å storkose seg på scenen. Jeg kan nesten ikke komme bort i fra å nevne bassist Ginn Jahr spesielt – smilet hans gikk rundt hele ansiktet – han var ett eneste stort glis hele kvelden! Akkurat som oss i salen! Jeg fikk forøvrig en kort prat med ham før konsertene begynte, da hjalp han til med å bære ut klappstoler til publikum! Veldig hyggelig fyr!
Saluki byr på en unik miks av funk, soul, psykedelisk rock og prog som satt som støpt! Bandet bød på gnistrende gitarsoloer både fra Freddy Dahl og Trond Tufte, vokalen til Dahl og Peter Alois Symington var upåklagelige, koring fungerte stort sett bra og Kjell Rønningen briljerte på keyboards. Jada, allerede nevnte Jahr var også stødig og trommis Gunnar Berg-Nilssen groovet så det suste. Helhetsopplevelsen var bare helt fantastisk, så jeg dro derfra med to LP-plater under armen, som seg hør og bør.
Dette blir garantert ikke siste gangen jeg ser disse live – jeg ville dratt til Gregers på Hamar i desember hvis jeg hadde kunnet – ene og alene for å oppleve dette bandet live en gang til, men dessverre er jeg opptatt andre steder da.
Litt morsomt også da Jahr nevnte at de hadde stått på samme scene for 40 år siden, en av de første konsertene deres. Ringen er liksom sluttet.
Men jeg håper den ikke er helt avsluttet, for disse karene har da så mye musikalitet at når de nå først er i gang igjen må da de kunne klare å gi ut et tredje album? Med en kombinasjon av eldre låter og nytt materiale? Jeg vil nemlig høre mer Saluki! Det er lov å håpe, de spilte jo også uutgitt materiale, og det er noen låter fra den påtenkte oppfølgeren som ble kuttet ut da de spilte inn sin andre skive, Amazing Games.
Amazing er forøvrig et dekkende ord for begge bandene denne fredagskvelden!
Un petit bijou de POPKLIKK.NO
I en klasse for seg
by EIVIND SIGURD JOHANSEN on okt 6, 2018 • 15:45
Saluki
En lørdagskveld seint i august gikk jeg på stien under togsporet og observerte et merkelig naturfenomen på den andre siden av Engervannet. Det så ut som hele Valler- og Evjeområdet sto i brann. Jeg prøvde å ta noen bilder med mobilen. Samtidig visste jeg at noen opplevelser aldri helt lar seg formidle eller forklare. De bare er. Slik er det også med musikk. Den ukjente bevegelsen som gjør at likningen går opp. Når helheten blir større enn summen av delene. Jeg var på vei til Sandvika, der Saluki skulle spille på byscenen.
Jeg hadde sett gruppa høsten før under gjenforeningskonserten på Konserthuset. Den eneste skiva deres hadde nettopp blitt reutgitt på Big Dippers Round 2. I motsetning til andre reunion-gigs hadde Saluki investert både mengdetrening og sjel i denne konserten. Bandet viste en smittende spilleglede og konserten var så vellykket at de etter nesten 40 års pause, bestemte seg for å gjenopplive gruppa! Nå fortalte ryktene at Freddy, Alois/Peter, Ginn/Sverre og Kjell var blitt enda bedre. De hadde hatt stor suksess på «Close to the Rain»festivalen i Bergen, og var utvidet med Trond Tufte, gitarmekker utenom det vanlige, og Gunnar Berg Nielsen som fast trommeslager.
Saluki
Saluki er det bandet jeg har sett flest ganger live. Det er et godt stykke ned til band nummer to på lista, som er engelske Gong i ulike inkarnasjoner. Akkurat det sier nok mest om meg. I 1976 lempet og stuet jeg kofferter på den gamle flyplassen. Det gjorde også Salukis tangentmann. I pausene pugget jeg «NME Book of Rock». Den sommeren steppet gruppa inn for Terje Rypdal på den aller første Slottsfjell-festivalen. Det var en konsert der Kevin Ayers skuffet stort, selv med Andy Summers på gitar – før han ble politimann på heltid. Akkurat da Saluki dro igang «Love To The Sun» dukket sola opp fra intet.
Jeg så de på ungdomsklubben på Østerås, og på spillestedene i sentrum. Konserter som nå mest er iført fortidas dempende slør. Men Compendium glemmer jeg ikke. Oslos kuleste platesjappe, med den slitte sofaen og tekjøkkenet som var lytte- og møtestedet for ungdom fra øst og vest. En enklave på noen få kvadratmeter bak platesjappa, med Shangri-la til høyre og Frode Holms esoteriske bøker lenger inn i kjelleren. Det var på Compendium-etiketten de ga ut skiva.
Freddy Dahl
I 1976 kom Genesis med en av sine beste plater, «Wind and Wuthering». Samtidig var den progressive rockens innflytelse og posisjon på sterk nedadgående kurs. Året etter gir Peter Gabriel ut sin første soloplate, som kanaliserer en ny begynnelse, og overgang til andre musikalske valg. Kanskje kom Saluki-albumet ut ett år for seint? Musikkens zeitgeist er rastløst og var allerede på farten videre. Det ble med denne ene skiva. De spilte inn materiale til en plate nummer to. Men Compendium gikk, tross alle gode hensikter, over ende, og rev med seg Saluki i fallet. Og det var det. Helt til nå.
Saluki-albumet er ujevnt. Det er lett å høre inspirasjonskildene, fra progressiv rock til funk og råere elektrisk jazz. Der er noen sjarmerende bagateller og det er «Hidden Path». Men aller mest er det «Come Down» og «Uranus in Cancer». Førstnevnte er en rock-funk-hybrid, helt absurd sprelsk og usedvanlig fengende i sin musikalske galskap. Jeg har alltid elsket den låta. «Uranus in Cancer»summerer elegant opp hva prog-rock handlet om. Det er et stykke musikk, like sterkt, rørende og gjennomført, som hva som helst av Yes eller Genesis. Dette er ikke noe jeg tuller med. En gang kunne jeg gått i krigen for den låta.
Kjell Rønningen
Mange år seinere, etter å ha kjøpt ny platespiller og halt vinylskivene opp fra kjelleren, fant jeg plata på nettet. Den kom i topp stand med posten fra Amsterdam. Jeg hadde den stående lenge før jeg turte å spille den. Kanskje ett år. Eller lenger. Andre fine norske band har jobbet med mye av det samme uttrykket. Men Saluki hadde en «it-karakter», den ukjente faktoren som løftet gruppa over sine samtidige. De delte på hovedvokalen og låtskrivinga. Det var alltid en sprudlende friskhet med Saluki, sannsynligvis bygd på vennskap, som plattformen for musikken de gjorde.
I Sandvika begynner det smårufsete og med noe rotete lyd. Men det går seg fort til. Før «Come Down» braker løs som et uvær og slår ned i byscenen. Oransje skjerf henger fra mikrofonstativene og jorder bandet til scenen. Alois/Peter gjenskaper det opprinnelige blåserarret overraskende effektivt. Han har lagt saksofonen til side, og er glimrende på «wind controller».
Kjell Rønningen er like god på minimoog. Alois/Peter har skrevet de fleste låtene, men synger en anelse stivt. Freddy er sånn sett en bedre sanger. Stemmen hans har fått en kornete heshet. Det gjør ingenting. Freddy Dahl er og blir en av de store vokalistene i norsk rock. Instrumentalt er Saluki fremdeles i en klasse for seg, og noen ganger tett opp mot utilnærmelige.
Sverre Beyer
På en jazz-rock ekskursjon, «Hidden Path» om jeg ikke husker feil, strekker de seg ut fra Sandviks-elva helt til Moss-Horten ferga. Absolutt tidstypisk, men også sjeldent kraftfullt og energisk. Så spiler de «Uranus in Cancer» og gjør en fantastisk versjon. And the crowd goes wild! Vel, ikke helt. Men de spiller med rå autoritet og sikkerhet.
Den åpne F#m akkorden er essensen av progressiv rock samlet i ett grep. Freddy har koblet opp en serie Vox-forsterkere og kabinetter, og får en fantastisk gitarlyd. Som gitarist har jeg aldri hørt ham bedre. «I Sit Beside The Fire» er en av «sangene» fra «Lord of the Rings», den har et stort potensial. Men Saluki treffer ikke helt denne kvelden. «Love To The Sun» derimot er som å sitte midt stormens øye og merke kreftene bre seg utover fjorden. Litt upretensiøst hippieprat fra Ginn/Sverre hører også med.
Ekstranummeret «Open Your Eyes», spilte en tidlig utgave av gruppa allerede i 1972 på Sandvika Kino, uten at jeg på noe vis kan bekrefte dette. Nå har stormen gått over til orkans styrke. Harmoniene sitter godt. Selv om denne låta ikke er all verden, har den så mye kraft i framføringa, at prosjektet som skal på scenen etterpå får en sørgelig umulig oppgave.
Jeg går Gamle Drammensvei hjemover. Når jeg passerer det gamle vertshuset stopper jeg og ser utover fjorden. Månen er helt full. Som en appelsin, akkurat som Ginn Jahr sa den ville være. Album nummer to som aldri ble gitt ut er spilt inn på nytt, og er «as we speak» på vei til din lokale vinylforhandler. I november er det slippfest og konsert på Røverstaden.
Extrait de presse de la sortie de SALUKI Round 2 Big dipper 2017/18 :
EVERYDAY BUSINESS D2 MAGAZINE Janvier 2018 :
« Freddy Dahl est un artiste très important à travers plusieurs époques de la vie musicale norvégienne, et le fait qu'il ne soit pas inclus dans le soi-disant Rockheim Hall of Fame est, sinon un scandale, du moins une honte.
Le LP le plus difficile que vous puissiez acheter en ce moment est sans aucun doute la réédition élaborée du groupe SALUKI et de son premier album de 1977.
La musique est du progette jazz funk avec des éléments de rock de la côte ouest et donc de son époque, en même temps elle sonne exactement comme de nombreux fans de musique plus jeunes et dévoués l'aiment aujourd'hui !
...c'est tellement funky et plein de liberté que c'est comme si le temps s'était arrêté.
Il faut l'écouter les bras levés et avec la certitude que le temps de la bonne musique reviendra toujours."
MORGENBLADET déc. 2017 :
L'unique album du groupe de jazz rock SALUKI… est devenu mythique auprès des fétichistes du vinyle et autres amateurs de changements de tempo fréquents et de solos bien joués. Le résultat est une collection funky de fusion, mêlant influences progressives et refrains soyeux de la côte ouest.
MOJO : *** Fév 2018
UK VIBE : **** janv. 201
Ce premier album de Saluki est sans doute l'un des plus convoités du label Compendium et est devenu une pièce de collection de la scène jazz-rock progressive norvégienne. Par moments, le style de guitare et de chant peut s'apparenter un peu trop au rock à mon goût, mais il ne s'agit pas d'un festival de cape complet.
...Ce premier album de Saluki est peut-être l'une des sorties les plus désirables du label Compendium et est devenu une pièce de collection de la scène jazz-rock progressive norvégienne...